Lush

Lush er et britisk kosmetikkselskap med hovedsete i Poole i England, kjent for håndlagde produkter til bad, kropp og hår — deriblant badebombene og sjampobarene som har blitt selskapets mest kjente artikler. Selskapet lager ferske produkter for hånd, bruker utelukkende vegetariske ingredienser, selger store deler av sortimentet helt uten emballasje og driver kampanje mot dyreforsøk — et standpunkt selskapet fører tilbake til tiden før merket fantes. Virksomheten er fortsatt aktiv globalt, og drev 886 butikker i 51 land i 2024 [8].

Grunnleggerne beskriver Lush som "et skjønnhetsselskap med et kampanjende hjerte", med den uttalte misjonen å "lage et produkt for hvert behov og en kosmetisk revolusjon for å redde planeten" [7]. Den aktivistiske åren preger både produktene og selskapets offentlige opptreden, og har tidvis trukket selskapet inn i kontroverser.

Lush vokste direkte fram av en tidligere fiasko. Flere av grunnleggerne hadde drevet Cosmetics To Go, et postordreselskap som ble startet i 1988, og som selskapet kaller "dristig og briljant", men som gikk over ende i 1994 på grunn av overekspansjon og leveringsproblemer [7]. Den samme gruppen samlet seg på nytt og åpnet en liten butikk i Poole, der de gjenbrukte idéer — og produktformater — som var utviklet under det tidligere prosjektet.

Den nøyaktige grunnleggelsesdatoen oppgis ulikt i ulike kilder. Lushs eget pressemateriale og redaksjonell dekning oppgir at selskapet ble grunnlagt i 1995, da den første butikken åpnet i Poole High Street [7]. Wikipedias faktaboks oppgir i stedet grunnleggelsesdatoen 17. juni 1994, noe som sannsynligvis viser til den juridiske registreringen snarere enn den offentlige lanseringen [8].

Listen over grunnleggere er på tilsvarende vis omstridt. Lush navngir seks medgrunnleggere: Mark Constantine, Mo Constantine, Rowena Bird, Helen Ambrosen, Liz Bennett og Paul Greeves [7]. Wikipedia lister sju og erstatter Liz Bennett med Liz Weir, i tillegg til å legge til Karl Bygrave [8]. Mark Constantine, urtekjenner og trikolog, hadde tidligere utviklet produkter for The Body Shop på 1980-tallet; ifølge Adweek kjøpte The Body Shop en rekke av kreasjonene hans [9]. Ifølge ham selv hadde han ingen del i valget av navnet Lush, og han beskriver seg som formulerer snarere enn markedsfører.

Merket forbindes aller mest med badebomben. Mo Constantine tilskrives å ha funnet den opp i hageskuret sitt i 1989, i samarbeid med Jeff Brown [10]. Rundt 30 000 ble solgt i Storbritannia i Lushs første år; fagpublikasjonen Cosmetics Business rapporterer at tallet nå overstiger 20 millioner i året på verdensbasis, og beskriver produktet som "kategoridefinerende" [10]. Sjampobarer, faste badeoljer og ferske ansiktsmasker — flere av dem overført fra tiden med Cosmetics To Go — utfyller signatursortimentet, ved siden av senere lanseringer som Gorilla Perfume i 2010 og en emballasjefri Naked-hudpleielinje i 2018.

Produktene lages ferske for hånd i Lushs egne kjøkken, med lite eller ingen konserveringsmidler og utelukkende vegetariske ingredienser, ifølge selskapet. Lush oppgir at det formulerer med utgangspunkt i fersk økologisk frukt og grønnsaker, og at det utvikler egne produkter og dufter internt. Produksjonen skjer i flere land, deriblant Storbritannia, Canada, Tyskland, Japan og Australia.

Mye av Lushs identitet hviler på etikk snarere enn på produktpåstander. Selskapet oppgir at det kjøper ingredienser direkte fra bønder og dyrkere, takker nei til leverandører som tester på dyr, og tilbyr en stor del av sortimentet uten emballasje. Det beskriver motstanden mot dyreforsøk som "et livslangt mål og grunnlaget for hele selskapet vårt", og påpeker at retningslinjene er eldre enn merket: de ble fastsatt i juni 1993, før Lush ble lansert. Selskapet oppgir at alle produktene testes på mennesker i stedet for på dyr, og at det er helt vegetarisk, med de fleste produktene i tillegg veganske.

Lush posisjonerer seg bevisst på avstand fra større konkurrenter, oppsummert i en linje fra selskapets eget materiale: "Vi kommer aldri til å bli L'Oréal, men det ønsker vi heller ikke." Den selvbeskrevne masterplanen forener kommersiell ambisjon — ett produkt for hvert behov, lederskap i hver kategori — med et kampanjende formål som selskapet kaller en "kosmetisk revolusjon".

Cosmetics Business betrakter badebomben som et kulturelt fenomen og kaller den "synonym med badritualen" tiår etter at den ble skapt. Adweek bemerker på tilsvarende vis at forbrukerne kom til å forbinde ordet "lush" med butikken som solgte duftende såpe. Selskapet mottok en Award of Earth Defender fra Environment Possibility Award i 2020, og medgrunnleggerne Mark og Mo Constantine ble begge utnevnt til OBE i 2010 [8].

Både Lushs aktivisme og selskapets historikk som arbeidsgiver har trukket til seg kritikk. I juli 2018 erkjente Lush Australia at man skyldte mer enn 5 000 ansatte opptil to millioner australske dollar i etterbetalt lønn [8]. Under en fagforeningskampanje i Toronto i 2020 ble selskapet anklaget for "fagforeningsknusing", løpesedler mot fagforeningen og møter med tvungent oppmøte, ved siden av bekymring over en høy skadefrekvens i et produksjonskjøkken i Sydney.

Flere politiske kampanjer har også vært omstridte. Kampanjen "#Spycops" fra 2018, om skjult politiinfiltrasjon, ble kritisert for en "unyansert" holdning overfor politiet. I 2023 vakte et skilt med teksten "Boycott Israel" oppsikt i en butikk i Dublin under krigen i Gaza [8]. I 2021 fjernet Lush sine viktigste kontoer på Facebook, Instagram, Snapchat og TikTok, og selskapets sjef oppga at han var fornøyd med å tape ti millioner pund på å forlate Facebook.

Lush er fortsatt et aktivt, privateid globalt selskap. I 2024 drev det 886 butikker i 51 land og leverte fra dusinvis av nettsteder verden over. I 2024 rapporterte selskapet 100 millioner pund i veldedige bidrag siden 2007, og la ned det mangeårige produktet Charity Pot [8]. Året etter, den 3. september 2025, stengte det butikkene, nettstedet og fabrikkene sine i Storbritannia i én dag i solidaritet med befolkningen i Gaza.