Cartier

Cartier er et fransk luksushus som ble grunnlagt i Paris i 1847 av Louis-François Cartier, som overtok verkstedet etter sin læremester, gullsmeden Adolphe Picard [1]. Selskapet er verdenskjent først og fremst for smykker og urmakeri, men driver også en egen parfymegren, Cartier Parfums, som er grunnlaget for tilstedeværelsen blant beautymerker. Cartier har hovedkontor i Paris og fungerer i dag som flaggskiphuset i den sveitsiske gruppen Compagnie Financière Richemont SA [4]. Det er fortsatt en aktiv, global virksomhet med mer enn 200 butikker i 125 land og tre historiske maisoner, i Paris, London og New York.

Huset har lenge vært forbundet med kongelige og sosieteten. Kong Edvard VII skal ha kalt Cartier for "kongenes gullsmed og gullsmedenes konge", og etter at han utstedte et hoffleverandørdiplom i 1904 [1] fulgte lignende utnevnelser fra hoffene i Spania, Portugal, Serbia, Russland og det franske huset Orléans.

Louis-François Cartier startet firmaet i 1847, og hans sønn Alfred Cartier overtok i 1874. Det var imidlertid Alfreds tre sønner — Louis, Pierre og Jacques — som forvandlet et pariserverksted til et internasjonalt navn. Louis drev pariserfilialen og flyttet den til Rue de la Paix i 1899; Pierre åpnet en filial i New York i 1909; og Jacques tok seg av virksomheten i London og lot huset til slutt slå seg ned på sin adresse ved New Bond Street. På begynnelsen av 1900-tallet hadde Cartier filialer i London, New York og Sankt Petersburg. Familien beholdt kontrollen over selskapet fram til 1964.

Louis Cartier tilskrives flere av husets bærende idéer, deriblant bruken av platina i smykker, som gjorde innfatningene sterkere, men nesten usynlige, og lot stenene selv ta plass. Han sto også bak noen av Cartiers mest hyllede arbeider, blant dem de såkalte "mystery clocks" — klokker med gjennomsiktig urskive der mekanismen er skjult — og de fargesterke Art Deco-smykkene "Tutti Frutti". Filialen i New York ga opphav til en av firmaets mer kjente anekdoter: i 1917 ervervet Pierre Cartier nyrenessansepalasset ved 653 Fifth Avenue i bytte mot 100 dollar og et dobbeltradet naturperlekjede som da var verdsatt til én million dollar.

I 1904 fikk den brasilianske flygepioneren Alberto Santos-Dumont, frustrert over hvor upraktiske lommeur var i luften, Louis Cartier til å tegne et flatt armbåndsur med firkantet ramme — Santos, Cartiers første armbåndsur for herrer og, som selskapet påpeker, det eneste tilfellet der en klokke fikk navn etter sin opprinnelige bærer. I 1907 inngikk Cartier en avtale med Edmond Jaeger om å levere urverk til klokkene sine, en relasjon som senere vokste til et samvirkeselskap som produserte urverk for huset.

Cartiers produksjon på 1900-tallet etablerte mange av husets mest gjenkjennelige formgivninger. Tank-klokken, formgitt av Louis Cartier og inspirert av første verdenskrigs stridsvogner, ble lansert i 1919 og ga i de følgende tiårene opphav til en lang rekke varianter — Tank cintrée, Tank Louis Cartier, Tank Française og andre. Love-armbåndet kom i 1969 og armbåndet Juste un Clou, skapt hos Cartier i New York, i 1971. I 1933 søkte huset om patent på den "usynlige innfatningen", en teknikk der metallet i innfatningen forsvinner slik at bare stenene synes; kjent som Mystery Setting ble den et signaturtrekk i Cartiers eksklusive smykker.

Den enkeltstående største bestillingen i selskapets historie kom i 1925, da maharajaen av Patiala, Bhupinder Singh, bestilte Patiala-kjedet og andre stykker. Kongelige og aristokratiske kunder preget husets tidlige omdømme: keiserinne Eugénie var en tidlig kunde hos Louis-François og Alfred Cartier, og firmaet fungerte senere som hoffleverandør for monarker i Europa og lenger unna. I 1997 feiret Cartier sitt 150-årsjubileum med skapelser som et diamantbelagt slangekjede innfattet med to store pæreslipte smaragder.

Cartier bygde også opp en tilstedeværelse utover smykker og klokker. I 1984 grunnla Alain Dominique Perrin Fondation Cartier pour l'Art Contemporain, en sammenslutning med nålevende kunstnere som var tenkt å føre huset inn i neste århundre; et tiår senere flyttet stiftelsen til et spesialbygd lokale i Paris tegnet av arkitekten Jean Nouvel. Mellom 1976 og 2003 ble dessuten navnet Cartier lisensiert til spesialutgaver av flere Lincoln-modeller fra den amerikanske bilprodusenten.

Huset ga seg inn i parfyme forholdsvis sent. De første duftene, Must de Cartier og Santos de Cartier, ble lansert i 1981, fulgt av parfymen Panthère de Cartier i 1987. Senere lanseringer er blant annet So Pretty de Cartier (1995) og herreduften Déclaration, komponert av Jean-Claude Ellena i 1998 [6].

Etter Pierre Cartiers død i 1964 solgte arvingene som drev filialene i London, New York og Paris virksomhetene, og de tre grenene ble midlertidig skilt fra hverandre. I 1972 kjøpte Robert Hocq, med støtte fra en gruppe investorer ledet av Joseph Kanoui, Cartier Paris; husene i London og New York ble tilbakekjøpt i 1974 og 1976, noe som gjenforente Cartier i hele verden [1]. Det var også da diffusjonslinjen "Les Must de Cartier" oppsto, et navn som Hocq myntet sammen med generaldirektøren Alain Dominique Perrin. De tre grenene ble formelt gjenforent i 1979 under et holdingselskap, Cartier Monde, med Kanoui som nestleder; etter at Hocq omkom i en ulykke i desember samme år ble hans datter Nathalie Hocq styreleder.

På begynnelsen av 1990-tallet ble Cartier ført inn i en bredere luksusgruppering: Vendôme Luxury Group, som ble dannet i 1993 for å samle Cartier, Dunhill, Montblanc, Piaget, Baume & Mercier, Chloé og flere andre hus.

To årstall markerer den moderne eierhistorien, og de beskriver ulike hendelser snarere enn en motsigelse. Konsortiet under Kanouis ledelse ervervet Cartier Paris i 1972 [1]; den fulle kontrollen gikk over til Richemont-gruppen i 1988, da gruppen ifølge et bransjeoppslagsverk "befestet sin posisjon i Cartier ved å erverve aksjene den ikke allerede kontrollerte" [4]. Cartier har siden fungert som Richemonts flaggskiphus og ble i 2012, gjennom Richemont, eid av den sørafrikanske familien Rupert [1]. Innenfor den videre gruppen står Cartier side om side med søsterhus som Dunhill, Montblanc og Chloé.

Cartier beskrives som en av de mest ansette produsentene av luksusvarer, og identiteten hviler tungt på historien om kongelig beskyttelse. Parfymegrenen har en egen uttalt holdning. Gjennom sin egen parfymør rammer huset inn duftskaping som et spørsmål om "moderne vitenskapelige teknikker for å fange, gjenskape og forbedre naturlige parfymematerialer" [3] — en vektlegging av syntetisk håndverk snarere enn enkel etterligning av naturen.

I motsetning til mange luksushus, som lisensierer navnene sine til utenforstående parfymeselskaper, skaper Cartier duftene sine internt under Cartier Parfums. Arbeidet ledes av parfymøren Mathilde Laurent, som kom til Cartier i 2005 og har vært husets egen parfymør siden 2006 [2]; i redaksjonell dekning beskrives hun som den kreative kraften bak linjen. Blant hennes komposisjoner finnes Baiser Volé (2006) og, senere, oud-linjen Les Heures Voyageuses.

Blant husets mer kjente dufter finnes La Panthère, en eau de parfum for kvinner som ble lansert i 2014, også den skapt av Laurent [5]. Duften knytter an til Cartiers emblem, panteren, og til Jeanne Toussaint, husets sjef for fine smykker fra 1933, som hadde tilnavnet "La Panthère". Den tidligere herreduften Pasha de Cartier, som kom i 1992, fikk på sin side navn etter Pasha-klokken fra 1985 [7].

Cartier har blitt rangert blant verdens mest verdifulle merker. Forbes plasserte det på 56. plass på sin liste over de mest verdifulle merkene i 2020, med en oppgitt merkeverdi på 12,2 milliarder dollar og en omsetning på 6,2 milliarder dollar [1]. I en vurdering fra 2018 av femten sveitsiske klokke- og smykkeprodusenter plasserte Verdens naturfond Cartier — som en del av Richemont — på andreplass, i kategorien "øvre mellomsjikt", og bemerket at selskapet hadde tatt første steg for å håndtere produksjonens miljøpåvirkning.

Cartier er et aktivt globalt luksushus og Richemonts flaggskiphus, med mer enn 200 butikker i 125 land. Den egne parfymelinjen Cartier Parfums er fortsatt aktuell og pågående, og er grunnen til at huset føres opp som et beautymerke. Ifølge selskapets eget miljødokument har det forpliktet seg til å drive virksomheten sin "på en miljøansvarlig måte" og til å "minimere negativ miljøpåvirkning" [1].