Teo Cabanel

Teo Cabanel er et fransk nisjeparfymehus som ble grunnlagt i 1893 av kjemikeren Théodore Cabanel [9]. Etter at det opprinnelige selskapet hadde falmet bort mot slutten av 1900-tallet, ble det arvet og relansert på 2000-tallet av Caroline Ilacqua, som er den fjerde generasjonen kvinner til å lede huset. Selskapet har sitt sete i Paris og er fortsatt aktivt. Det selger eaux de parfum sammen med lys, smakssatt te og tilbehør via sitt eget nettsted og et nettverk av nisjeparfymerier.

Selskapet posisjonerer seg som et "clean" og transparent alternativ til den etablerte luksusparfymeverdenen, og opplyser at målet er å tilby vellagde dufter til rimelige priser ved å fjerne markedsføringskostnadene som blåser opp prisen hos konvensjonelle prestisjemerker.

⚑ Tynnere kildegrunnlag. Artikkelen bygger i stor grad på merkets egne opplysninger (T2–T3). Glowpedia søker uavhengige kilder.

Théodore Cabanel begynte å komponere eaux de cologne og essenser til lommetørklær i 1893, sammen med sin kone Méloé. Grunnleggelsesåret bekreftes både i selskapets egen fremstilling og i uavhengige redaksjonelle kilder [9]. Grunnleggelsesstedet oppgis derimot ulikt. Selskapets egen historikkside legger opprinnelsen til Paris og nevner ingen tidligere epoke [3]. Tre uavhengige parfymeredaksjonelle kilder — Now Smell This, Kafkaesque Blog og Megan in Sainte Maxime — angir i stedet at huset ble grunnlagt nær Alger i Algerie i 1893 og flyttet til Paris i 1908 [9][8][7]. Fortellingen på selskapets nettsted ser ut til å utelate den tidlige algeriske perioden, og lar sin egen tidslinje begynne i Paris.

Ifølge Cabanels egen fremstilling samlet han mer enn 150 formler etter flyttingen til Paris, der butikken ble, som selskapet uttrykker det, en av byens mest populære parfymebutikker. Datteren hans overtok driften på 1930-tallet og ledet huset i flere tiår. Redaksjonelle kilder oppgir navnet hennes som Edmonde Cabanel, selv om dette hviler på én enkelt kilde.

Teo Cabanels mest omtalte historiske forbindelse er til hertuginnen av Windsor (Wallis Simpson), som ifølge redaksjonelle fremstillinger var husets mest hengivne kunde fra 1930-tallet og utover. Hun bestilte store mengder av to dufter, Julia og Yasmina, og gjorde Cabanel til sin offisielle parfymør [8]. En anmeldelse bemerker at hun sendte etterbestillinger på brevpapir fra luksushoteller.

Det moderne huset går tilbake til tidlig på 2000-tallet. Caroline Ilacqua arvet selskapet som 22-åring etter gudmoren sin — Théodore Cabanels datter — og satte i gang med å blåse nytt liv i det [9]. Kildene plasserer relanseringen til to litt ulike år: 2003, da Ilacqua overtok og startet prosjektet, og 2005, da de første nye duftene nådde markedet [9][7]. Begge årstallene er dokumentert og viser til ulike faser av den samme gjenopplivingen. For å bygge opp kolleksjonen på nytt hentet hun parfymøren Jean-François Latty — kjent for Givenchy III og Yves Saint Laurents Jazz — ut av pensjonisttilværelsen. Nye lanseringer fulgte jevnt, men sparsomt, blant dem Méloé (2008), Hegoa (2012), Barkhane (2013) og Lace Garden (2015).

Huset beskriver holdningen sin som "joyful, addictive, effortless, transparent & clean perfumery" (gledesfylt, avhengighetsskapende, ubesværet, transparent og clean parfymekunst), og opplyser at det vil "shake up the perfume industry" (riste opp i parfymebransjen) slik at kjøpere ikke skal måtte velge mellom en vakker parfyme og en god [2]. Sentralt i denne posisjoneringen står et prisargument: Ilacqua har fortalt at hun oppdaget at rundt 80 prosent av kostnaden for en luksusparfyme går til reklame, og satte seg som mål å lage kvalitetsdufter til rimelige priser ved å skjære bort disse kostnadene [4]. Selskapet oppsummerer standpunktet sitt med devisen "happy people use perfume".

Duft er kjernen i sortimentet, som selges som eaux de parfum og eaux de toilette, med katalogen utvidet de siste årene til lys, smakssatt te og tilbehør. Blant de mest kjente duftene finnes den orientalske Alahine, som i redaksjonelle anmeldelser trekkes fram som en favoritt i huset, sammen med de historiske Julia og Yasmina forbundet med hertuginnen av Windsor, samt senere lanseringer som Méloé og Lace Garden.

Selskapet legger vekt på fransk produksjon og sporbare råvarer. Det oppgir at duftene lages i Frankrike, med selve duftvæskene fremstilt i Grasse og med tapping og pakking utført ved to ytterligere franske anlegg innenfor rundt 150 kilometer. Ifølge selskapet er omtrent 90 prosent av komponentene franske og de resterende 10 prosentene italienske, og man foretrekker emballasje laget av resirkulert og resirkulerbart materiale [5]. Ingen tredjepartssertifiseringer er oppgitt på bærekraftssiden.

Den redaksjonelle dekningen har vært positiv innenfor nisjeparfymekretser. Kafkaesque Blog beskrev Teo Cabanel som "one of the most unsung gems in the niche world" (en av de mest oversette perlene i nisjeverdenen), roste husets "extremely refined, polished perfumes" (ytterst forfinede, polerte parfymer) og kalte det "hugely under-appreciated" (enormt undervurdert) og "not driven by greed or commercialism" (ikke drevet av grådighet eller kommersialisme) [8]. Now Smell This, som anmeldte Alahine, ga huset anerkjennelse for "good ingredients and classic perfumery" (gode ingredienser og klassisk parfymekunst) og for tilbakeholdenheten i hvor ofte det lanserer nye produkter [9].

Teo Cabanel er aktivt. Det driver en netthandelsside direkte mot forbruker med internasjonal frakt og distribueres gjennom nisjeparfymerier i flere land, og det opprettholder en aktiv tilstedeværelse i sosiale medier. Nye tilskudd til katalogen, som lys i krukke og skulpturerte lys samt smakssatt te, tyder på fortsatt ekspansjon.